Et eventyr

De siste månane har våre et eventyr. Et eventyr som har våre både spennanes og slitsomt. Et eventyr kor eg har lert nye mennesker å kjenna og meg sjøl bedre. Eg har lert nye ting om live, om kunsten og om felleskap og samarbeid. Eventyret starta for omtrent et år siden, då ein av sanglerarane på skolen dukka opp i kortimen vår. Hu informerte om et prosjekt som sko gjønåføras i Stavanger i anledning kulturhovedstadåret. Prosjektet innehold stavanger symfoniorkester, stavanger symfonikor, profisjonelle skuespelara og sangera, nyskreven musikk av den annerkjente Håkon Berge, nyskrevne tekstar av den lokale lyrikeren Gunnar Roalkvam og byterminalen i stavanger. Det sko bli en musikal. En musikal me navn Byterminalen. En gång tidlig på høsten blei det avholdt auditions på lundehaugen me både radio og avis til stede. Eg va så heldige å gå videre te andre audition kor eg og gjekk videre samen me 22 andre lundehaugenelevar. Ingen aning hadde me om ke som venta oss. Ke ville skje i musikalen? Ke sko me gjør? Kor stor del av forestillingen va me? Så gjekk månane. Hverdagen fortsatte og me hørte ikkje någe mar om prosjekte før rondt vinterferietider. Då kom notene! Det va spennane. Me møtte opp me stor iver og mye spenning i kroppen. Me fekk utdelt to forholdsvis store satsar og fleire sko komma. Å se på notene sa meg egentlig veldig lide, men Per Sigmund(avdelingsleder for 2. og 3. klasse musikk, dans og drama på lundehaugen, kordirigent og ihuga Byterminalen fan) sa at dette såg veldi spennanes ud, så då syns eg det åg:)

De neste månane møttes me lundehaugenelevane ukentlig for å jobba me stoffe me hadde fått, i samen me Per Sigmund. Det blir april måned og plutselig dukke Nora Ibsen, produsenten for musikalen, opp på en av øvingane våre, og då brakte det laus. Ikkje mange dagene ittepå ankom me en lagerhall på hillevåg for å delta på pressekonferanse, møta de andre aktørane og synga igjønå heila verke. Denne lagerhallen blei vårt tilholdsted den påfølgane tiå. Me hadde øvingar som varte i ca 4t, 3-5 dager i ugå itte skoletid. I denne tidå va det regissør Anderz Døving me hadde mest kontakt me. Han lerte oss regien som innebar blandt aen mye springing, hopping på benker, "terrorisering" av en av hovedrollene, sprengning av publikummeres intimsoner og gospelbevegelser. Det va lange dager me mye terping, høg puls, venting og små kjefting fra Anderz og Håkon Berge.

Så kom den 12. mai, dagen då me flytta ner te byterminalen. Det va kalt, det va mye større avstandar enn i lagerbygningen(pes når me sko springa) og det va mye marr venting. Men det va og gøy. Me begynte då å virkeli forstå kor stort dette prosjekte va. Bussar, biler og ambulanser på scenen. Utrolig mye lys og lydteknikk. En scene som va 60 meter brei og veldig stor arealsmessig. For ikkje snakka om musikerne. Et band på 6 stk av utrolig dyktige musikara spelte og symfoniorkesteret og symfonikoret. Det va heilt fantastisk. Huske spesielt godt då symfonikore og orkestere kom. Det va snakk om ca 80 musikara. De brakte musikken som me nå hadde hørt så mange gånger på et enslig piano te et heilt aent nivå. Det va som julaften. Drit tøfft. På byterminalen blei det og mange lange øvinger, og varte fra kl. 18.00 te 23.30(og me måtte på skolen om dagene). Me va ganske trøtte for å sei det sånn, og det blei mange middagskvilar. Men det va gøy, og forestillingen nærma seg mar og mar det endelige produkte.

Så kom 21. mai og fuste prøveforestilling. Det va magisk. Då forsto eg virkelig koffer eg va me på dette. Me va utroli fokusert, og det va kjempe kjekt å få visa det me hadde jobbd me så lenge for et publikum. Det va fantastisk å få se publikum inn i øuene og se reaksjonane deiras. Og det va ekstra kjekt å se mange eg kjente i publikum. Dagen itte gjønåførte me en generalprøve som va litt så som så, men det gjor sånn at me va ekstra fokusert på premieren. Når me ankom premieren så va det fusta som møtte oss ei kjempe stor skål me snop, og et flott kort fra de tri kvinnelige hovedrollene: Britt-Synnøve, Tone og Tora. Det va kjempe koseli:) Også inne i garderoben låg det et kort te kver einaste aktør fra Anderz, det va vartfall koseli, og det skapte en veldig go stemning. De neste fira kvellane spelte me forestillingen. Selve musikalen har vært en kjempe suksess. Me har spelt for 4 folle hus, og de to siste forestillingane satt der til og med folk i trappene opp i tribunane for det va ikkje plass te alle i tribunane. Musikalen fekk 5'er i både Stavanger aftenblad og Rogalands avis. Og publikum har elskt det. Me har fått veldig mange goe tebagemeldingar fra folk som har sitt på.

Heile perioden har vært som en aen virkelighet. Eg har fått oppleva så mye. Eg har fått et innblikk i kossen den bransjen egentlig e. At det e utrolig mye hardt arbeid. At skuespelerane e heilt vanlige folk som leve sine liv, og som e veldig flotte mennesker. Eg har fått sitt kossen ei gruppa me mennesker kan utretta og laga store ting hvis de bare jobbe samen. For det har vart tydelig at kver å en va nødvendige for at forestillingen skolle bli så bra som an blei. Og det har heila tiå vart tydelig at dette e någe me e i samen om. Og det e derfor det blir så bra:) Og sjøl om ting ser fantastiske ut på scenen så e det fortsatt bare vanlige mennesker som har stått samen om å laga det. Eg har åg fonne ud kor utrolig givane eg syns det e å få formidla någe te publikum. Å få se de inn i øuene å la de få leva seg inn i någe udenfor live deiras å få de te å tenka øve sine egne liv og vårt samfunn.

Sette stor pris på alle dåkk som har komt og sitt på og backa meg opp. Dette har vart en utrolige opplavelse for meg. Det har vært et eventyr.

Været - det ustyrlige

I dag har det vært det mange vil kalla "dårlig vær". Det har blåst å regna om kvarandre. Ikkje særlig hyggelig. Men i dag når eg va ude gjekk tur me jona, så fant eg ud at eg lige det. Det e så friskt å godt, så naturlig og ustyrelig. Eg lige egentli vær generelt. Det e vakkert. Någe av det vakraste eg ser e vær som råde fritt i et uberørt landskab. Det e någe mystisk øve det, någe underlig. Disse kreftene som bare leve sitt eget liv uden å ta hensyn t ke det føre t og ke det påvirke. (Nå tenke eg ikkje på naturkatastrofer og drivhuseffekt og sånne ting som en så ofte forbinde med været og sånt. Men eg tenke på være som e rett udfor dørå vår.)

Eg lige godt naturen. Det uberørta, plasser som mennesker ennå ikkje har satt sitt preg på. Darfor e eg glad for at me fortsatt har været her me leve, kor resten av naturen forsvinne marr og marr. Været berøre deg alltid når du går ud. Solå skinne på deg, vinden ruske i deg, og regne renne nerøve ansikte ditt. Eg syns det e herligt. Det gjør at eg kjenne på kroppen at eg leve. Det e friskt å godt. Og det e der alltid. Alle våre mennesklige ting kan ikkje hindra det. Det e der, og vil alltid var der.

Være e åg så forutsigbart(hvertfall for meg som ikkje ser værmellinger). Det krydre hverdagen syns eg. En dag når eg kom ud fra skolen så skinte solå, å det kjentest ud som om våren va på vei. Det va en utroli god følelse. Sånt krydre hverdagen. Å då tenke eg: for en fin verden Gud hare skapt t oss. Så vakker og ustyrelig. Når eg ser på den så undre eg meg øve dens mystikk og tenke: Gud e go!

Veronika Orderud - Menneske?

Hei hei. Her komme det endeli någen livstegn fra meg. Det har våre stilt ai lange stonn nå. En aldri så liden bloggtørke. Men det e vikti me pauser av og t, så eg har hatt meg en liden pause. Men nå e eg tebage. Klar for et nytt blogg år, med nye idear og tanker. Ska prøva å blogga mar i framtidå. Di mest oppmerksomme har kanskje oppdaga at bloggen min har fått nytt navn, men mar om det sainare. Øve t det eg tenkte eg sko skriva å fundera om i dag:

I dag når eg satt å feira vinterferien me ei go skål chips og mine kjære søsken ved siå av meg, såg eg Grosvoll(beklage viss eg skraiv d feil, men blai usikker på diverse dobbelkonsonanter, prøv sjøl). Verten Anne Grosvoll(???) hadde i dag besøk av den godt kjente Veronika Orderud. Å dette intervjuet fekk meg te å tenka litt øve ting.

Fust tenkte eg at det va teit at Veronika Orderud i det heila blei invitert t et talkshow. Koffor sko hu få oppmerksomhet? Dømt for medvirkning i et trippeldrap, og fekk Norges strengeste straff, ikkje akkurat någe å roba hurra for. Koffer ska hu bli kjendis fordi hu e dømt for drap liksom? Forstår dåkk tanken? kjenne dåkk dåk igjen?

Så såg eg heile intervjuet. Det va heilt grait. Snakkte en del om fengslå i Norge, kvinnefengsel å sånt. Så sa hu at hu hadde lagt livet sitt på hyllå, at hu venta på å få leva livet ittepå. Hu sa åg at hu va uskyldig, at hu hadde hørt fra folk at det va folk som visste om ke som egentli hadde skjedd å sånt. Va veldi klar på at hu va uskyldig då. Sa åg litt om koss det va å var innestengt på ai cella i fengselet. Hu va for det mesta hailt allaina, å nå når hu va ude på permisjon blai hu veldig sliden av å var me så mye folk, for det va så uvant. Eg va vel ganske likgyldig heila intervjuet, litt skeptisk, men ikkje så mye. Så seie hu at hu hadde studert en bachlor i teologi, å då begynte tankane mine å fundera. Koffor jor hu det? va det en måde å prøva å få folk t å tro at hu va uskyldig? Gjør seg snill og rein? Va det som hu sa sjøl at det va pga at hu fant det interressant og at de me det teologiske fakultet va flinke t å rettelegga studiet i fengsele for hu? Eller va hu rett å slett blitt kristen? Eg vett ikkje. Men tankane mine va satt i sving. Eg begynte å tenka på Jesus. Koss ville han ha møtt denne damå. Vertfall ikkje me den fordømmelsen eg hadde fust. Hadde han gått å klandra hu for det hu hadde gjort( evt. ikkje jort). Akkurat konkret koss han hadde møtt hu vett eg ikkje, men han hadde møtt hu me kjærlighet. Å Jesus hang jo me de som ikkje blei verdsatt i samfunnet. Å Veronika Orderud går vel som oftest inn i den gruppå. Eg vil ikkje ta stilling t om Veronika Orderud e skyldig eller ikkje, eg tror ikkje det e d Gud vil me ska gjør. Han vil me ska møda hu me kjærlighet. dette e ai dama som har vært igjønå veldi mye vondt. De sa i programmet at det å var tiltalt i retten me så stort medie fokus å sånt som Orderud saken hadde, e nok någe av det tøffaste som et menneske kan oppleva her i rettsystemet. Det tar på for et menneske. Dette e någe å tenka på syns eg. Sjøl om en person e dømt for å ha gjort veldi domme ting, så e den fortsatt et menneske.