Et eventyr

De siste månane har våre et eventyr. Et eventyr som har våre både spennanes og slitsomt. Et eventyr kor eg har lert nye mennesker å kjenna og meg sjøl bedre. Eg har lert nye ting om live, om kunsten og om felleskap og samarbeid. Eventyret starta for omtrent et år siden, då ein av sanglerarane på skolen dukka opp i kortimen vår. Hu informerte om et prosjekt som sko gjønåføras i Stavanger i anledning kulturhovedstadåret. Prosjektet innehold stavanger symfoniorkester, stavanger symfonikor, profisjonelle skuespelara og sangera, nyskreven musikk av den annerkjente Håkon Berge, nyskrevne tekstar av den lokale lyrikeren Gunnar Roalkvam og byterminalen i stavanger. Det sko bli en musikal. En musikal me navn Byterminalen. En gång tidlig på høsten blei det avholdt auditions på lundehaugen me både radio og avis til stede. Eg va så heldige å gå videre te andre audition kor eg og gjekk videre samen me 22 andre lundehaugenelevar. Ingen aning hadde me om ke som venta oss. Ke ville skje i musikalen? Ke sko me gjør? Kor stor del av forestillingen va me? Så gjekk månane. Hverdagen fortsatte og me hørte ikkje någe mar om prosjekte før rondt vinterferietider. Då kom notene! Det va spennane. Me møtte opp me stor iver og mye spenning i kroppen. Me fekk utdelt to forholdsvis store satsar og fleire sko komma. Å se på notene sa meg egentlig veldig lide, men Per Sigmund(avdelingsleder for 2. og 3. klasse musikk, dans og drama på lundehaugen, kordirigent og ihuga Byterminalen fan) sa at dette såg veldi spennanes ud, så då syns eg det åg:)

De neste månane møttes me lundehaugenelevane ukentlig for å jobba me stoffe me hadde fått, i samen me Per Sigmund. Det blir april måned og plutselig dukke Nora Ibsen, produsenten for musikalen, opp på en av øvingane våre, og då brakte det laus. Ikkje mange dagene ittepå ankom me en lagerhall på hillevåg for å delta på pressekonferanse, møta de andre aktørane og synga igjønå heila verke. Denne lagerhallen blei vårt tilholdsted den påfølgane tiå. Me hadde øvingar som varte i ca 4t, 3-5 dager i ugå itte skoletid. I denne tidå va det regissør Anderz Døving me hadde mest kontakt me. Han lerte oss regien som innebar blandt aen mye springing, hopping på benker, "terrorisering" av en av hovedrollene, sprengning av publikummeres intimsoner og gospelbevegelser. Det va lange dager me mye terping, høg puls, venting og små kjefting fra Anderz og Håkon Berge.

Så kom den 12. mai, dagen då me flytta ner te byterminalen. Det va kalt, det va mye større avstandar enn i lagerbygningen(pes når me sko springa) og det va mye marr venting. Men det va og gøy. Me begynte då å virkeli forstå kor stort dette prosjekte va. Bussar, biler og ambulanser på scenen. Utrolig mye lys og lydteknikk. En scene som va 60 meter brei og veldig stor arealsmessig. For ikkje snakka om musikerne. Et band på 6 stk av utrolig dyktige musikara spelte og symfoniorkesteret og symfonikoret. Det va heilt fantastisk. Huske spesielt godt då symfonikore og orkestere kom. Det va snakk om ca 80 musikara. De brakte musikken som me nå hadde hørt så mange gånger på et enslig piano te et heilt aent nivå. Det va som julaften. Drit tøfft. På byterminalen blei det og mange lange øvinger, og varte fra kl. 18.00 te 23.30(og me måtte på skolen om dagene). Me va ganske trøtte for å sei det sånn, og det blei mange middagskvilar. Men det va gøy, og forestillingen nærma seg mar og mar det endelige produkte.

Så kom 21. mai og fuste prøveforestilling. Det va magisk. Då forsto eg virkelig koffer eg va me på dette. Me va utroli fokusert, og det va kjempe kjekt å få visa det me hadde jobbd me så lenge for et publikum. Det va fantastisk å få se publikum inn i øuene og se reaksjonane deiras. Og det va ekstra kjekt å se mange eg kjente i publikum. Dagen itte gjønåførte me en generalprøve som va litt så som så, men det gjor sånn at me va ekstra fokusert på premieren. Når me ankom premieren så va det fusta som møtte oss ei kjempe stor skål me snop, og et flott kort fra de tri kvinnelige hovedrollene: Britt-Synnøve, Tone og Tora. Det va kjempe koseli:) Også inne i garderoben låg det et kort te kver einaste aktør fra Anderz, det va vartfall koseli, og det skapte en veldig go stemning. De neste fira kvellane spelte me forestillingen. Selve musikalen har vært en kjempe suksess. Me har spelt for 4 folle hus, og de to siste forestillingane satt der til og med folk i trappene opp i tribunane for det va ikkje plass te alle i tribunane. Musikalen fekk 5'er i både Stavanger aftenblad og Rogalands avis. Og publikum har elskt det. Me har fått veldig mange goe tebagemeldingar fra folk som har sitt på.

Heile perioden har vært som en aen virkelighet. Eg har fått oppleva så mye. Eg har fått et innblikk i kossen den bransjen egentlig e. At det e utrolig mye hardt arbeid. At skuespelerane e heilt vanlige folk som leve sine liv, og som e veldig flotte mennesker. Eg har fått sitt kossen ei gruppa me mennesker kan utretta og laga store ting hvis de bare jobbe samen. For det har vart tydelig at kver å en va nødvendige for at forestillingen skolle bli så bra som an blei. Og det har heila tiå vart tydelig at dette e någe me e i samen om. Og det e derfor det blir så bra:) Og sjøl om ting ser fantastiske ut på scenen så e det fortsatt bare vanlige mennesker som har stått samen om å laga det. Eg har åg fonne ud kor utrolig givane eg syns det e å få formidla någe te publikum. Å få se de inn i øuene å la de få leva seg inn i någe udenfor live deiras å få de te å tenka øve sine egne liv og vårt samfunn.

Sette stor pris på alle dåkk som har komt og sitt på og backa meg opp. Dette har vart en utrolige opplavelse for meg. Det har vært et eventyr.