Et eventyr

De siste månane har våre et eventyr. Et eventyr som har våre både spennanes og slitsomt. Et eventyr kor eg har lert nye mennesker å kjenna og meg sjøl bedre. Eg har lert nye ting om live, om kunsten og om felleskap og samarbeid. Eventyret starta for omtrent et år siden, då ein av sanglerarane på skolen dukka opp i kortimen vår. Hu informerte om et prosjekt som sko gjønåføras i Stavanger i anledning kulturhovedstadåret. Prosjektet innehold stavanger symfoniorkester, stavanger symfonikor, profisjonelle skuespelara og sangera, nyskreven musikk av den annerkjente Håkon Berge, nyskrevne tekstar av den lokale lyrikeren Gunnar Roalkvam og byterminalen i stavanger. Det sko bli en musikal. En musikal me navn Byterminalen. En gång tidlig på høsten blei det avholdt auditions på lundehaugen me både radio og avis til stede. Eg va så heldige å gå videre te andre audition kor eg og gjekk videre samen me 22 andre lundehaugenelevar. Ingen aning hadde me om ke som venta oss. Ke ville skje i musikalen? Ke sko me gjør? Kor stor del av forestillingen va me? Så gjekk månane. Hverdagen fortsatte og me hørte ikkje någe mar om prosjekte før rondt vinterferietider. Då kom notene! Det va spennane. Me møtte opp me stor iver og mye spenning i kroppen. Me fekk utdelt to forholdsvis store satsar og fleire sko komma. Å se på notene sa meg egentlig veldig lide, men Per Sigmund(avdelingsleder for 2. og 3. klasse musikk, dans og drama på lundehaugen, kordirigent og ihuga Byterminalen fan) sa at dette såg veldi spennanes ud, så då syns eg det åg:)

De neste månane møttes me lundehaugenelevane ukentlig for å jobba me stoffe me hadde fått, i samen me Per Sigmund. Det blir april måned og plutselig dukke Nora Ibsen, produsenten for musikalen, opp på en av øvingane våre, og då brakte det laus. Ikkje mange dagene ittepå ankom me en lagerhall på hillevåg for å delta på pressekonferanse, møta de andre aktørane og synga igjønå heila verke. Denne lagerhallen blei vårt tilholdsted den påfølgane tiå. Me hadde øvingar som varte i ca 4t, 3-5 dager i ugå itte skoletid. I denne tidå va det regissør Anderz Døving me hadde mest kontakt me. Han lerte oss regien som innebar blandt aen mye springing, hopping på benker, "terrorisering" av en av hovedrollene, sprengning av publikummeres intimsoner og gospelbevegelser. Det va lange dager me mye terping, høg puls, venting og små kjefting fra Anderz og Håkon Berge.

Så kom den 12. mai, dagen då me flytta ner te byterminalen. Det va kalt, det va mye større avstandar enn i lagerbygningen(pes når me sko springa) og det va mye marr venting. Men det va og gøy. Me begynte då å virkeli forstå kor stort dette prosjekte va. Bussar, biler og ambulanser på scenen. Utrolig mye lys og lydteknikk. En scene som va 60 meter brei og veldig stor arealsmessig. For ikkje snakka om musikerne. Et band på 6 stk av utrolig dyktige musikara spelte og symfoniorkesteret og symfonikoret. Det va heilt fantastisk. Huske spesielt godt då symfonikore og orkestere kom. Det va snakk om ca 80 musikara. De brakte musikken som me nå hadde hørt så mange gånger på et enslig piano te et heilt aent nivå. Det va som julaften. Drit tøfft. På byterminalen blei det og mange lange øvinger, og varte fra kl. 18.00 te 23.30(og me måtte på skolen om dagene). Me va ganske trøtte for å sei det sånn, og det blei mange middagskvilar. Men det va gøy, og forestillingen nærma seg mar og mar det endelige produkte.

Så kom 21. mai og fuste prøveforestilling. Det va magisk. Då forsto eg virkelig koffer eg va me på dette. Me va utroli fokusert, og det va kjempe kjekt å få visa det me hadde jobbd me så lenge for et publikum. Det va fantastisk å få se publikum inn i øuene og se reaksjonane deiras. Og det va ekstra kjekt å se mange eg kjente i publikum. Dagen itte gjønåførte me en generalprøve som va litt så som så, men det gjor sånn at me va ekstra fokusert på premieren. Når me ankom premieren så va det fusta som møtte oss ei kjempe stor skål me snop, og et flott kort fra de tri kvinnelige hovedrollene: Britt-Synnøve, Tone og Tora. Det va kjempe koseli:) Også inne i garderoben låg det et kort te kver einaste aktør fra Anderz, det va vartfall koseli, og det skapte en veldig go stemning. De neste fira kvellane spelte me forestillingen. Selve musikalen har vært en kjempe suksess. Me har spelt for 4 folle hus, og de to siste forestillingane satt der til og med folk i trappene opp i tribunane for det va ikkje plass te alle i tribunane. Musikalen fekk 5'er i både Stavanger aftenblad og Rogalands avis. Og publikum har elskt det. Me har fått veldig mange goe tebagemeldingar fra folk som har sitt på.

Heile perioden har vært som en aen virkelighet. Eg har fått oppleva så mye. Eg har fått et innblikk i kossen den bransjen egentlig e. At det e utrolig mye hardt arbeid. At skuespelerane e heilt vanlige folk som leve sine liv, og som e veldig flotte mennesker. Eg har fått sitt kossen ei gruppa me mennesker kan utretta og laga store ting hvis de bare jobbe samen. For det har vart tydelig at kver å en va nødvendige for at forestillingen skolle bli så bra som an blei. Og det har heila tiå vart tydelig at dette e någe me e i samen om. Og det e derfor det blir så bra:) Og sjøl om ting ser fantastiske ut på scenen så e det fortsatt bare vanlige mennesker som har stått samen om å laga det. Eg har åg fonne ud kor utrolig givane eg syns det e å få formidla någe te publikum. Å få se de inn i øuene å la de få leva seg inn i någe udenfor live deiras å få de te å tenka øve sine egne liv og vårt samfunn.

Sette stor pris på alle dåkk som har komt og sitt på og backa meg opp. Dette har vart en utrolige opplavelse for meg. Det har vært et eventyr.

Været - det ustyrlige

I dag har det vært det mange vil kalla "dårlig vær". Det har blåst å regna om kvarandre. Ikkje særlig hyggelig. Men i dag når eg va ude gjekk tur me jona, så fant eg ud at eg lige det. Det e så friskt å godt, så naturlig og ustyrelig. Eg lige egentli vær generelt. Det e vakkert. Någe av det vakraste eg ser e vær som råde fritt i et uberørt landskab. Det e någe mystisk øve det, någe underlig. Disse kreftene som bare leve sitt eget liv uden å ta hensyn t ke det føre t og ke det påvirke. (Nå tenke eg ikkje på naturkatastrofer og drivhuseffekt og sånne ting som en så ofte forbinde med været og sånt. Men eg tenke på være som e rett udfor dørå vår.)

Eg lige godt naturen. Det uberørta, plasser som mennesker ennå ikkje har satt sitt preg på. Darfor e eg glad for at me fortsatt har været her me leve, kor resten av naturen forsvinne marr og marr. Været berøre deg alltid når du går ud. Solå skinne på deg, vinden ruske i deg, og regne renne nerøve ansikte ditt. Eg syns det e herligt. Det gjør at eg kjenne på kroppen at eg leve. Det e friskt å godt. Og det e der alltid. Alle våre mennesklige ting kan ikkje hindra det. Det e der, og vil alltid var der.

Være e åg så forutsigbart(hvertfall for meg som ikkje ser værmellinger). Det krydre hverdagen syns eg. En dag når eg kom ud fra skolen så skinte solå, å det kjentest ud som om våren va på vei. Det va en utroli god følelse. Sånt krydre hverdagen. Å då tenke eg: for en fin verden Gud hare skapt t oss. Så vakker og ustyrelig. Når eg ser på den så undre eg meg øve dens mystikk og tenke: Gud e go!

Veronika Orderud - Menneske?

Hei hei. Her komme det endeli någen livstegn fra meg. Det har våre stilt ai lange stonn nå. En aldri så liden bloggtørke. Men det e vikti me pauser av og t, så eg har hatt meg en liden pause. Men nå e eg tebage. Klar for et nytt blogg år, med nye idear og tanker. Ska prøva å blogga mar i framtidå. Di mest oppmerksomme har kanskje oppdaga at bloggen min har fått nytt navn, men mar om det sainare. Øve t det eg tenkte eg sko skriva å fundera om i dag:

I dag når eg satt å feira vinterferien me ei go skål chips og mine kjære søsken ved siå av meg, såg eg Grosvoll(beklage viss eg skraiv d feil, men blai usikker på diverse dobbelkonsonanter, prøv sjøl). Verten Anne Grosvoll(???) hadde i dag besøk av den godt kjente Veronika Orderud. Å dette intervjuet fekk meg te å tenka litt øve ting.

Fust tenkte eg at det va teit at Veronika Orderud i det heila blei invitert t et talkshow. Koffor sko hu få oppmerksomhet? Dømt for medvirkning i et trippeldrap, og fekk Norges strengeste straff, ikkje akkurat någe å roba hurra for. Koffer ska hu bli kjendis fordi hu e dømt for drap liksom? Forstår dåkk tanken? kjenne dåkk dåk igjen?

Så såg eg heile intervjuet. Det va heilt grait. Snakkte en del om fengslå i Norge, kvinnefengsel å sånt. Så sa hu at hu hadde lagt livet sitt på hyllå, at hu venta på å få leva livet ittepå. Hu sa åg at hu va uskyldig, at hu hadde hørt fra folk at det va folk som visste om ke som egentli hadde skjedd å sånt. Va veldi klar på at hu va uskyldig då. Sa åg litt om koss det va å var innestengt på ai cella i fengselet. Hu va for det mesta hailt allaina, å nå når hu va ude på permisjon blai hu veldig sliden av å var me så mye folk, for det va så uvant. Eg va vel ganske likgyldig heila intervjuet, litt skeptisk, men ikkje så mye. Så seie hu at hu hadde studert en bachlor i teologi, å då begynte tankane mine å fundera. Koffor jor hu det? va det en måde å prøva å få folk t å tro at hu va uskyldig? Gjør seg snill og rein? Va det som hu sa sjøl at det va pga at hu fant det interressant og at de me det teologiske fakultet va flinke t å rettelegga studiet i fengsele for hu? Eller va hu rett å slett blitt kristen? Eg vett ikkje. Men tankane mine va satt i sving. Eg begynte å tenka på Jesus. Koss ville han ha møtt denne damå. Vertfall ikkje me den fordømmelsen eg hadde fust. Hadde han gått å klandra hu for det hu hadde gjort( evt. ikkje jort). Akkurat konkret koss han hadde møtt hu vett eg ikkje, men han hadde møtt hu me kjærlighet. Å Jesus hang jo me de som ikkje blei verdsatt i samfunnet. Å Veronika Orderud går vel som oftest inn i den gruppå. Eg vil ikkje ta stilling t om Veronika Orderud e skyldig eller ikkje, eg tror ikkje det e d Gud vil me ska gjør. Han vil me ska møda hu me kjærlighet. dette e ai dama som har vært igjønå veldi mye vondt. De sa i programmet at det å var tiltalt i retten me så stort medie fokus å sånt som Orderud saken hadde, e nok någe av det tøffaste som et menneske kan oppleva her i rettsystemet. Det tar på for et menneske. Dette e någe å tenka på syns eg. Sjøl om en person e dømt for å ha gjort veldi domme ting, så e den fortsatt et menneske.

"Vi er her fortsatt!"

Vi i Dverge-komiteen tenkte at det var lurt å gi litt lyd ifra oss, slik at dere ikke glemmer at vi er her. Så nedenfor har vi skrevet en av yndlingssangene våre som vi tror dere faktisk har hørt.

We dig dig dig dig dig dig dig in our mine the whole day through
To dig dig dig dig dig dig dig is what we like to do
It ain't no trick to get rich quick
If you dig dig dig with a shovel or a pick
In a mine! In a mine! In a mine! In a mine!
Where a million diamonds shine!

We dig dig dig dig dig dig dig from early morn till night
We dig dig dig dig dig dig dig up everything in sight
We dig up diamonds by the score
A thousand rubies, sometimes more
But we don't know what we dig 'em for
We dig dig dig a-dig dig

Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho

Heigh-ho, Heigh-ho
It's home from work we go
Heigh-ho, Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho, Heigh-ho
It's home from work we go
Heigh-ho, Heigh-ho, Heigh-ho

Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho, Heigh-ho
Heigh-ho hum
Heigh-ho

Dvergehilsen fra oss i Dverge-komiteen!
(PS: Hanna, søknaden din er under vurdering. Vi beklager at det har tatt så lang tid før du har hørt fra oss, men Dverge-komiteen har veldig mye å gjøre for tiden. Vi har ikke glemt deg, ting tar bare litt tid. Så vær tolmodig. Du har forresten godt av å øve deg i å være tolmodig. Det er en god egenskap for en steinhugger(og vi regner med at du ønsker å bli en siden du vil bli medlem av Dverge-komiteen))

Å være

I dag e eg bare. I dag e eg bare Morten å d e dailigt. Har hatt en veldi rolige dag. Vart me å rydda litt opp itte Lark in, å d e vel d ainaste eg har gjort som regnes for å var nyttig. Ellers så har eg våre me Helle og bare våre me meg sjøl. Å nå sitte eg i ai go å varm stua, mette i magen, telys på borde og rufse ver ude. Akkurat som det ska varr en høstkveld i oktober. Så nå sitte eg bare her og e. Har ikkje någen bekymringar i hove mitt(tog ikkje me meg hjem lekser denne helgå, og nå e lark-in gjønåført), så nå kan eg bare nyda at eg e. Eg har savna d en del denne høsten å bare varr. Men d e någe eg må for min egen del. Å d e virkel kjempe godt. Så min oppfordring t dåkk e å bare varr av og t. D e sunt.

Månedens: Kaizers Orchestra

Då e d ti for å skriva om septembermånedens band. Eg vett at denne bloggen komme saint, men eg har ikkje hatt øveskudd for tiå, å d har bare vart et ork, så derfor har eg udsatt d. Men nå va egentli en fin anledning t å skriva an, for nå e d lørdag å eg har ikkje så mye som henge øve meg.

Eg har hørt på Kaizers to fyste album: "Ompa til du dør" og "Evig Pint". Følelsane mine e litt delt, så eg bjunne me det fysta albumme(Ompa til du dør). Her blai eg imponert, det va mye bere enn d eg hadde forventa meg. Di har liksom sin egen stil som hvartfall ikkje eg har hørt før. Det e mye som spele inn, men en del ligge i brugen av stomp og denne mørke saxofonen som gjør det veldi røft. Eg suns musikken e veldi tøff. De fleste sangane e d ganske trøkk i då, om eg kan sai d. Sangar me fart i, men d e åg någe rolige flotte sangar, men på Kaizers vis selvfølgeli. Å d e d som fasinere meg, di e så gjønåført orginale i sine arrangemang på sin måde, uansett koss selve grunnmelodien å akkordane e. Veldi stiligt.

Så pladå "Evig Pint". Her blai eg skoffa, for d fusta va såpass bra, åsså syns eg ikkje d andra levde opp t inntrykke eg fekk av d fusta. Men dette albumme kom jo ut sainare enn d fusta, å då hadde nok bande udvikla seg, å eg syns ikkje utviklingå va så bra itte min smag. Men nå hadde jo ikkje eg så mye ti på meg heller, så d kan godt ver eg hadde ligt d bereviss eg hadde brukt mar di. For någen plader trenge en lengre ti på å forstå, å lenger ti før du lige di. Så d kan ver at eg ikkje forsto denne pladå hailt, eg vett ikkje. Dette e vel ai litt mar rolig å dyster plada, d ligge mar smerte i hu kanskje.

Så må eg sai litt om tekstane t Kaizers Orchestra. Dette e tekstar som eg ikkje heilt går go for då, på en måde. De stemme ikkje heilt me ke eg tenke om live å om religion å sånt. De e vel ganske brutale, handle bl.a. om russisk rulett, alkohol, død å sånt og mye om helvete. D e vartfall d intrykke eg har. Någen lige eg bere andre, og mye av d syns eg ikkje någe om. Men d e vel en del av Kaizers d åg.

Topp 3 Kaizers Orchestra-sangar:

1.Mr.kaizer, han constanse og meg

2.Fra sjåfør til passasjer

3.Resitansen

Så får eg konkludera t slutt. Likte veldi godt fuste plada. Den va orginal å nyskabane. Udviklingen t neste plada likte eg ikkje så godt, men d kan ver eg ikkje har hailt forstått denne pladå, men eg savna någe nytt og orginalt samtidig som en gjør d på Kaizers måden. Den blai rett å slett litt kjedelige. Tekstane har eg ikkje 100% sans for, men d e ikkje sikkert eg har fått me meg meiningå i alle sangane, for eg har tross alt bare hørt på di en måned, å då har eg våre jønå to plader. Men alt i alt så har eg fått et godt intrykk av Kaizers, åsså blir d spennane å hørra på den tredja pladå dairas, å viss d e grait for Helle så låne eg den litt lenger, sånn at eg kan hørra den åg.

Når d gjelde oktober måneden, så må eg bare beklaga, men eg har ikkje fått begynt å hørra på någe. Så eg tror nok ikkje d blir någen månedens artist i oktober, men d kan ver eg finne på et eller aent tilsvarane, eg får se. Men mest sannsynlig så komme eg ikkje t å hørra på en ny artist eller et nytt band. Så lade eg heller opp sånn at eg e hailt klar i begynnelsen av november t å bjunna på Eva Cassidy.

Då får dåkk ha en fortsatt fin dag.

En far som har kontroll

I dag har vært en veldi spesiell dag. Eg har våre jemma alaina i huse i heile dag. Åsså e d jo borsdagen min, å då e d litt ekstra rart å var alaina, men så har det strømmt på me borsdagsmellingar som har våre veldi koseli. Eg har visst at folk har tenkt på meg. Men når en e alaina så får en en del ti t å tenka, å d har eg gjort. Ikkje sånne store jube filosofiske tankar, men sånne vanlige om ke eg må jørr å ke som skjer for tiå å sånn. Eg har egentli gjort veldi lide, men eghar haila tiå hatt en slags uro inni meg. En uro som saia at eg har ting som må gjørs. Og i dag hadde eg bestemt meg for at eg bare skolle bruga ti me meg sjøl, pleia meg sjøl. Men det e ikkje så lett når du haila tiå tenke at du burde jørr någe "fornuftig", for ellers vil ikkje ting gå opp, då går det gale. Eg har ikkje tenkt det sånn heilt konkret, men d har låge å ulma inni meg. Å d e veldi strevsomt. Men då e d godt å vida at eg har en far som har kontroll. En far som eg kan få lov t å legga alt d som tunge meg på. Åsså ska eg bare få lov t å var hans barn. Og i visshet om det kan eg få lov t å sova godt, uten å tenka på någe som helst. Eg merke d e spesielt godt å ha en sånnen far nå som eg e alaina. Då saie eg go natt og ser fram t en go søvn i Guds nærhet.